Author: Morten Jacobsen

Vi elsker magi, selv om vi vet det er et triks ønsker vi mysteriet om hvordan det blir utført, drar vi teppe for langt tilbake er speilet og illusjonen knust. Men livet er ikke fult av magi når julenissen viser seg å være onkel som spiste påske haren og tannfeen er en klinikk med østeuropeisk rabatt. Hvor lenge skal vi gå rundt med ulla tredd så langt nedover øra at alt vi ser er rå haggis? I krig er sannheten første offer, men denne krigen er ikke kald, den kjempes med lockdown, vaksiner, konkurser, konspirasjonsteorier, karantene, vedtekter og unntak, menneskerettigheter og frihet i fare for å hives på likbålet som kaster en mørk skygge til fortiden. En fortid der fascistene marsjerte i Europas brennende gater. Og poeten skrev “det finnes ingen hverdag mer” hverdagen vi kjente er blåst bort med vinden, munnbind svever i gatene mellom de tomme restaurantene. Hjemme i lockdown sitter Ola Nordmann i heftig diskusjon med karen som fornekter covid, men ingen av de kan skille fakta fra fabel, statistikk fra reklame, lov fra anbefaling, vedtak for unntak eller hvilken ring og bokstav som nå gjelder. Covid er influensa og 99,8% overlever, men rart at 1 prosent er 3 millioner tapte liv. Vi kan ikke lengre matte eller naturfag. Ny dag, ny mutasjon, Tegnell mottar lønn for å gjøre ingenting, FHI innrømmer feil og Erna åpner landet for importsmitte fordi R-tallet er 1, men det er også antall nye intensivplasser. Covid er dråpesmitte, visstnok influensa, men influensa ser vi lenge etter, smitterekord for covid, hver fuckings dag. Smitte sporinga er som å lete etter en sort katt i mørke vi befinner oss i der graden av suksess avhenger av om du makter å rope bingo. Eller marko polo for vi drukner i angst å depresjon, vi har svelget denne salige blandingen med haggis servert av Erna og co. En haggis der alt er blandet sammen til en ugjenkjennelige masse som vrenger seg i sjela våres. Og når vi da endelig spyr ut teori, fakta eller konspirasjon er det ingen som ser forskjell og vi må betale media for å lese om det. Vi er lei haggis og vente suppe, folk lengter etter covid marinert svensk bacon, melk og ost fra EU siden dette skal være dyrt i Norge. Død og liv sitter i førersete, logikk ligger død i massegraven sammen med dugnaden. Men snart har de bygget hotell over hullet og fylt det med smitta fremmedarbeidere som nyter øl fra krana og vi kan alle tre ulla over øya og late som alt er normalt igjen.

Handlinger framfor ord, men her snakker vi ikke om en tur til butikken for frossen gratis og 4 øl. Vi snakker om ting som å bruke maske eller munnbind, ofre liv å helse ved å spille russisk rullet med vaksine sprøyter. Kaste friheten vår ad undas mens vi signerer stemme sedler i ekkoet av applausen gitt etter en solid servering av valgflesk. Det er nemlig snart valg i vår elskede styre form, den har ikke fungert siden Julius vasset over Rubicon men det vil ikke politikerne at skolen skal lære bort. Så derfor står vi nå ovenfor et valg, eller kanten av stupet. Men har vi egentlig et valg? Å stemme betyr ikke lengre å bestemme, mest sannsynlig blir det koalisjon regjering hvor fettere og kusine, tanter og onkler blir ministere og så innavlet at sørstatene i USA hadde reist seg i applaus og fyrt av et heftig banjo riff. Vi kan bare håpe Erna skaffer seg en hund til å bedrive sine pavlovianske metoder på, og kanskje da Line Vold kan gjøre veterinær jobben sin. Vi må handle i bedre valuta en falske løfter og korrupte budsjettet, vi må stemme på framtiden og ikke ta kult politikerne som god fisk når de er en boks med surstrømming . Når man åpner den boksen med Pandoras eske må vi leve med stanken i 4 år. 4år… Om vi lever så lenge, for covidien kveler landet vårt, forgifter nasjonen så når du skal legge livene våres i henda på disse fleske forhandlerne, ikke bare stem. Ta en bevist handling og bli med på oppropet om en fri framtid. Ta ansvar, gi kritikk til regjeringas knær og støvler tramper deg ned. Ikke la politikerne stå fritt på taler stolen uten å ha ryggen mot veggen face to face med ansvar og konsekvenser. For er det noe pandemien har vist oss er at politikerne ikke har landets beste interesser som øverste prioritet. FHI famler i blinde mens de desperat prøver å finne control P på tastaturet for å øse oss med data når de prøver å sette Guinness rekord i presse konferanser. Skolene er åpne covid fabrikker som hadde gitt Charles Dickens en våt drøm og ny bestselger. Og grensa lekker som iq en til realety deltager og øya til charter svein. Men så lenge intensiv avdelinger jobber på spreng non stop fordi r tallet er på 1 ish… Så da er det bare å åpne dørene på vidt gap som en ny åpnet sushi sjappe. Import smitten har jo alt fylt landet og rullet forbi grensa og test stasjonene, akkurat som logikk har flydd rett over hodene på de som skrev mer unntak en vedtekter. Jeg anbefaler at dere ikke stemmer, men vi vet jo nå hva en anbefaling betyr. Det samme som et løfte fra en politiker, null nada nix. Vi må frigjøre oss fra samfunnet vi har blitt slaver av siden 1984* og eu drømmer om en djerv ny verden så skremmende at hardcore kolonister som stor Britannia ikke ønsker å ha noe med deg gjøre. 2020 var et katastrofalt år og selv ikke munnbind kune dempe lukten av bbq koala. Ikke lengre sitt passive å la mdg tvinge på oss narkos avokado diet, ikke la livene og landet vårt bli en jojo regjeringa spinner ut og inn av lockdown etter vind retning. Vi har hørt nok ord og løfter, når skal vi se handlinger? Acta non verba