Du må ikke sove, Europa brenner!
En solskinn dag 19.mai anno 2021 steg røyken fra Europa og dannet en mørk sky. VG rapporterte om at EU hadde for første gang i deres infantile liv blitt enige om noe. Åpne grensene for fullvaksinerte. En flamme ble tent og det var ikke bare D-kjendis munnbind som ble brent den dagen, menneskerettigheter danset i flammene. Flammene som skulle varme økonomien, flammene som brente lik i India, feberen som brant i verden under navnet covid.
Asken samlet seg og utgjør nå gråsone vi lever i og valget er ikke like sort/hvitt som kontrasten mellom asken og det sorte kullet i den utbrente framtiden.
Skal vi godta frafall fra menneskerettigheter som fri ferdsel? Eller håndheve en selvstendig nasjons grense? En grense vi kan sperre og beskytte landets borgere, hvor setter vi den moralske grensen i asken hvor nok er nok og liv betyr nå mer en livene som ble offeret for disse prinsippene hamret gjennom i konvensjoner.
Er hykleriet en liten pris å betale dersom vi lot fri ferdsel brenne og stengte grensen? De vaksinerte som kan reise er jo ikke immune. Så dette vil jo potensielt spre smitte, men de som tappert isolerte seg i hjemme sine, sitter der enda, sitter der forlatt mens covid fornekterne som pådro seg sykdom for pass, reker rundt på “livsnødvendig” ferie.
Vi kan rope høyt og lenge om hvordan EU vifter opp flammene som vil spre segregasjon, diskriminering og klasseskille og brenne ned all utvikling til den fascistiske grunnmuren.
Hva er humanetiske hensyn verdt når vi alle ligger døde eller syke i hjemmene våres? Hva med rettigheten til nødverge for å bevare liv og helse?
Hvordan stenger vi våres hjerter og grense for å kritisere EU sine brudd på menneskerettigheter og diskriminering når vi må ty til nasjonalisme og risikere å bli stemplet som rasister og brunskjorter.
Norge har da råd til å bygge sin egen sandkasse, må vi leke med de andre landene som pisser, snører og driter i sanda som en rabiat covid infisert katt? Vi har betalt i dyre dommer og offeret mer en nødvendig for å forhindre at sanden blir en gravplass.
Norge er furet værbitt over vannet, men i Europas dype skoger vil eu leke Robin hood, stjele fra de rike og til de fattige. Norge må donere vaksiner for å leke i sandkassen full av piss så de kan lempe sin sand ovet på oss.
Uansett hvor lenge vi sitter med zen riva å lager vakre mønstre mellom klumpene finner vi nok aldri noe enkelt svar. Men vi kan verdsette livene våres, men til hvilken pris, på hva sin bekostning? Hvor i asken setter vi streken og sier: ikke mer aske!