17.mai er i anmarsj eller har passert som ekkoet av korps musikk. Russen ligger fyllesjuk foran framtiden sin, men de har neppe skålet for oppløsningen av Kalmarunionen eller krabbet maraton for Ivar Aasen for en knute i lua. En lue de må stå med i handa og bøyd nakke foran Nav-kontoret. 17.mai er dagen noen menn samlet seg i Wergelands konkurs oppkjøp og signerte et copy paste dokument fra Frankrike. Så kunne vi svøpe oss i det norske flaget og nasjonal romantikken mens Tidemand og Gud jobbet hardt med instagrammen sin, olje og lerret. Flagget vaier stolt i vinden men vi står i skyggen det kaster på vår jord. Pandemien henger som en giljotine over hodene våres, og rundt omkring løper det ivrige politikere med saks klare til å åpne hva som helst. Pisket til iver av lobbyister så ungene kan marsjere som Hitlerjugend i gatene og belønnes med soft is indusert insulin koma mens pølser tyter ut av ørene. Og på hjørnet denges en psykisk syk ballong selger av politiet med kongens løve gravert med gull i batongene, i MDG og miljøets mandat. Blodet hans flyter i gatene som en kontrast til de sorte bunaden, skrikene hans om gyldig covid pass drukner i fløyte hyl og hipp hurra rop mens kong Harald vinker fra balkongen. En siste gang før politikerne raserer hele kongehuset og tradisjoner, så de kan totalisere makten sin. Mens toget sakte snor seg over kongsbakken raser debatten om lille kuwami fra Kongo skal få vifte med sitt flagg i barne toget mens NRK drar D-kjendiser inn i debatten. Foran Sonjas nyeste sjaman subber en sliten unge vimpelen med rødt hvitt og blått i bakken regjeringen har sparket oss ned i. Stappet som en kebab rull i oljetønna mens de vinker farvel til oss og hallo til EU. Mens politikerne er ute å holder de mandatoriske talene sine ligger anbudene fra Kina klare på bordene inne på Stortinget. Restauranger er overfylte av folk som hadde råd til å betale den eksklusive sushi skatten til Erna og har klemt seg gjennom smutthullene regjeringa har slått igjennom med slegge. Hullet kan alltids tettes etter valget med portforbud og lockdown så lenge nordmenn får en dag med egoistisk patriotisme og slå seg selv på brystet. Hjemme i hagene grilles det for fullt og halve nabolaget mens kommunelegens anbefaling om maks gjester går opp i røyk. For vi har lov å være litt stolte, jante har fri i dag. Vi fikk vår frihet, tok den tilbake fra tyskerne og begynte å skrive et eventyr som dinosaur rester Asbjørnsen og Moe hadde vært stolte av. Og en gang for mange meningsmålinger siden var vi en lykkelig nasjon med fungerende helsevesen, verdens snilleste fengsler og det var typisk norsk å være god. Så gode at vi sender millioner til u-land og korrupte firmaer mens køen vokser rundt fattighuset. Men nå er Europa ute etter hevn for vikingtiden, liberale venstre siden truer selve begrepet nordmann fordi hvit privilegium og patriarki har blitt skjellsord og det hvite i flagget må bort fordi only black lives matter. Norge må være så woke og progressive at det røsker den særnorske introverten rett ut av sjelen våres.
Ja vi elsker dette landet som det synker hen. Vi synker på verdens målingene, vi synker på nasjonale prøver og vi synker dypere i neven på EU og andre internasjonale traktater. Vår eneste suverenitet er forbeholdt skisporet selv om grunnloven lovet oss en selvstendig nasjon. Gro snakket om bærekraftige utvikling men vi bøyer oss for enhver millennial som knapt vet hva ansvar er, ute av stand til å fiske i egne farvann eller dyrke nok mat til vårt eget folk. Hva hjelper det med milliarder i fond når det ikke er et brød å få kjøpt i butikken? Snart må vi gjennom pass kontroll og logge inn med kode brikke for å handle i butikken for dagligvarer, GPS-en på bilen må ikke vise mer km kjørt en kvoten og eneste dietten er å dø av sult mens du venter på nedfalls frukt.
Kan vi stå med hånden på hjertet og se på flagget som patrioter når vi har blitt idioter? Kan vi synge nasjonal sangen? Vi pleier jo alltid å glemme alt etter tredje vers uansett men jeg sliter med å finne en grunn gjemt blandt all skammen. Hvor fantastisk må det ikke ha vært 8.mai og følgende syttende i 1945? Snart er den generasjonen hvisket ut av covid og fjernet fra historie bøkene på skolen i tilfelle noen skulle bli krenket. Om hundre år er allting glemt skrev Hamsun, vi nærmer oss 100 år, når skal vi glemme at kong Sverre sto på sitt? Hva norske mann i hus og hytte offeret? Hva fedrene har kjempet og korsene malt med blod…
Mange kaller 17.mai barnas dag, men de vet ikke hvorfor de må gå milevis i vonde sko, eller hvorfor Greta Thunberg nekter de svevende ballong dyr. De får høre at Norge har bursdag men sannheten er at vi feirer det vi var, den korte historien som nasjon. Men vi har vært et folk lenge før det, ett folk som samlet seg i smale båter like åpne som havet de krysset, folk som knøt et par planker til føttene og trasket fra sør til nord pol. En vilje til å bo på en aktiv vulkan. Vi var kjent som vikinger, ett ord som bærer æren av å ha blitt sendt ut i verdens rommet. Vårt lille land, modell for en større verden og kanskje en bedre. For et kort lysende øyeblikk hadde vi gløden av dugnad ånden i oss! Vi var stolte forbilder for håndtering av pandemien med lave smitte tall og solidaritet. Men så gikk solen ned, flagget etter norsk lov måtte fires ned. Så ble det rullet sammen og heist på hytta, norske men i hus og hytte strømmer over grensa. FHI holdt skolene åpne og slik som mødrene har grett, manglende tester, smittevern og vett. Kan vi se på flagget vårt med stolthet og rope hipp hipp hurra for fremtiden? Eller har vi blitt nostalgiske hipp hipp, hipstere som såvidt tørr hviske nordmann i frykt for rasisme og feminist. Om dagen er omme eller den er på vei syttende eller ei, ha en tanke i topp lokket mens flagget går til topps. For i morgen kan det være på halv stang, for en fjern eller nær nordmann.