Pride og fordommer

Jane Austen frigjorte bryster hadde sikkert sprukket av stolthet ved synet av dagens Pride-parade, men jeg kjenner kvalmen komme sigende mens regnbue flagget kryper oppover den kommunale flaggstangen. Og mens jeg skriver dette kan lyden av tusen lightere høres mens fakler tennes og høygafler slipes. For krenkelse kulturen har tatt over, det handler ikke lengre om kjærlighet og menneskerettigheter. At man må ha juridisk hjelp for å skrive en disclaimer før man i det hele tatt vurderer å sette sin fakkel mot denne betente samfunnsbyllen, beviser jo bare at disse alfabet menneskene møter deg med hat og forakt, cancel culture trykker febrilsk på rapport ikonet på sosiale media. Kun de må ha eget flagg, kun de må markere de rettigheter allerede gitt under det norske flagget, kun de må klassifiseres LGBT qwrt. Abc. Så her må det presiseres at jeg ikke har noe i mot hvilken label og seksuelle aktiviteter disse folka utfører eller identifiserer seg med eller ikke, og hva slags pronomen de vil tvinge på oss. Jeg ser ikke behovet for å i det hele tatt diskutere det når vi rett og slett kan kalle folk ved navnet som står i coronapasset demmers. Eller den kjønnsnøytral formen “de” før den døde ut med dinosaurene og dekorum. Jeg anser at disse stolte menneskene har like mye eller lite verdi som resten av oss, de samme menneskerettigheter og likevel blir vi alle uansett legning, følelser eller identitet tilbøyning utsatt for hat, mobbing og diskriminering. Er det så viktig at de må bevisstgjøre sin grunnlegende biologiske evne til å elske via parader, postere og eget flagg? Elsker vi ikke våre barn like mye om det er gutt eller jente? Hva gjør homofil kjærlighet verdt mer? Er det pga. potensialet for martyrdom og utdelingen av offerpoeng? Eller et behov for å tilhøre dagens pop kultur? Det er kanskje ikke bruk for pride i progressive land, vi vet dere finnes og rettigheter er på plass, men når de må flagge virker det mot sin hensikt. Krav om særbehandling, en parade av seksuelle fetisjer, en sak hijacked av feministisk agenda og avsporet av den liberale venstre siden fordi alt må være politisk polarisert. Hadde de marsjert denne paraden sin inn på Stortinget isteden for Norges frie gater, hadde de muligens skjønt at det er religion de må forandre og ikke samfunnet. De burde fire ned flagget sitt og pakke det ned med faklene sine, slagordene og den blå hårfargen. De burde dra og protestere og bevisstgjøre land som faktisk fengsler og avliver mennesker for å vise kjærlighet, få menneskerettigheter tilbake i fokus. Men Amnesty har jo ikke sitt eget flagg på nasjonens flaggstenger…