Nasjonen

“nasjonen er ikke bare et ord brukt til å beskrive et land, men også dets folk, kultur og interesser. Men i dagens samfunn blir stolthet og nasjonalisme skilt ut fra patriotisme, bare for å bli skambelagt og anklaget for rasisme av folk som ikke ser forskjell på kultur og religion. Det er en ny ukultur på frammarsj og den finner krenkelser overalt den kaster skyggen sin. Den krever at historien skal skrives om og helst ikke lære bort at den verden vi lever i ikke er trygg. Språk tvinges inn i sensur og kontrolleres, for om du krenker noen med dine ord er du full av hat og avsky, du er ren ondskap som må bekjempes med paragrafer. Tradisjoner og logoer hvisket ut av bølger med krokodilletårer som ord i sanden, mens sannheten er at ingen klaget på de før nå. Ikke før nå har hykleriet vært så sterkt at de ønsker å fjerne selve representasjonen av det de anser som krenkende, stereotypisk og rasistisk. Alt skal polariseres, være en politisk kamp på liv og død, venstre forvridd Woke fanatikere like fascistiske som de langt høyre marsjerende brunskjortene.
Begge flakser de skade skutt rundt i ring som en stygg andunge. Men dette er ikke et eventyr, andungen er ingen svane som får vokse opp, det er en hakkekylling, et offer for misplassert rettferdighet manifestert fra bitterhet, sakte hakkes ned av nebbet sosial “justice” weekend krigere som såvidt har vunnet krigen mot kvisene og antagelig bare har levd lenge nok til å stemme i ruinene av demokratiet en gang. De har fått frihet til å velge men ingen av gullstjernene de fikk automatisk for å stå opp en dag er delt ut for å ta ansvar, skolesystemet skal inkludere og belønne framfor utdanne og skape allsidige samfunnsborgere. Diplomet for å delta betyr mer en artium, Magnus opus redusert til siste Twitter post med flest likes. Og verdens grusomhet har ingen plass, uansett hvor stort “safe space” vi syr puter under arma på den mest priviligerte generasjonen noensinne, så fucking priviligert at det største problemet i verden er hvor priviligert vi er og alt vi har oppnådd må vi skammes over. Og hvem bryr seg om de stjålne drømmene til en svensk priviligert pikebarn, når de ikke ser hva som har blitt ofret og lidd, prisen betalt i liv, blod, svette og tårer for at barna kan ligge trygge og varme i senga. Hva nasjonen de ble født i har bygget, eller hvilken nasjon som har åpnet sine grenser for de som rømmer fra sult, krig, eller forfølgelse. Folk som har med åpne armer og hjertet delt sitt land, ressurser og kultur, og i tillegg satt humanistiske hensyn framfor religioner i absolutt blindt håp om at de kan eksistere i den religions friheten fastsatt i en grunnlov. En grunnlov som er hjørnesteinen i nasjonen, et fundament representert av flagget folk engang følte stolthet av når de så det blafret i vinden. Men nå er flagget forskjellen på oss og dem, grensen i sanden, venn eller fiende. Vi synger nasjonal sangen med hånden på et knust hjerte, for ikke kan vi lengre si nordmann, ikke kjønnsnøytralt nok. Friheten til å elske gitt under flagg og lov er ikke bra nok, eget flagg for å skille ut de som bare ville være som alle andre. Offermentalitet flagges lovlig på suverenitetens bekostning. Dovre har ikke falt, men nasjonen Norge står for fall. Snart gjenkjent kun i navn, mens kultur og særegenhet viskes ut. Historien glemt. Lovene brutt og overstyrt. Bedrifter og land solgt ut og snart må kongen selv levere inn den norske krona fra hodet sitt for internasjonal valuta. Nissen har forlatt låven og dratt med seg trollet fra under brua for rulle ut den røde løperen ned stortingstrappa for EU sin inntreden. Mens Danmark lar onkel Sam ligge i buskene deres for å spionere på oss gjør Erna ikke noe. Nasjonen kan ikke lengre være frøet fanget i sporet under fascist støvelen. Vi må bli som eika, fast med dype røtter og harde nøtter å knekke, bøyd kun av vinden. Nasjonalromantikken trenger en rennesanse, vi må beholde vår ære for alt vi har kjært. Vi har fortært mer en vi har ernært og må nå dyrke egne interesser og mat for å leve på noe annet enn knærne. Vi må ikke glemme at det er dette vi kaller hjemme. Fra dypet av Ekofisk til Galdhøpiggen og skjærgården i sør til polarsirkelen i nord kan du med hånden på hjertet, uten tvil nå si: Alt For Norge?