Month: June 2021

Jane Austen frigjorte bryster hadde sikkert sprukket av stolthet ved synet av dagens Pride-parade, men jeg kjenner kvalmen komme sigende mens regnbue flagget kryper oppover den kommunale flaggstangen. Og mens jeg skriver dette kan lyden av tusen lightere høres mens fakler tennes og høygafler slipes. For krenkelse kulturen har tatt over, det handler ikke lengre om kjærlighet og menneskerettigheter. At man må ha juridisk hjelp for å skrive en disclaimer før man i det hele tatt vurderer å sette sin fakkel mot denne betente samfunnsbyllen, beviser jo bare at disse alfabet menneskene møter deg med hat og forakt, cancel culture trykker febrilsk på rapport ikonet på sosiale media. Kun de må ha eget flagg, kun de må markere de rettigheter allerede gitt under det norske flagget, kun de må klassifiseres LGBT qwrt. Abc. Så her må det presiseres at jeg ikke har noe i mot hvilken label og seksuelle aktiviteter disse folka utfører eller identifiserer seg med eller ikke, og hva slags pronomen de vil tvinge på oss. Jeg ser ikke behovet for å i det hele tatt diskutere det når vi rett og slett kan kalle folk ved navnet som står i coronapasset demmers. Eller den kjønnsnøytral formen “de” før den døde ut med dinosaurene og dekorum. Jeg anser at disse stolte menneskene har like mye eller lite verdi som resten av oss, de samme menneskerettigheter og likevel blir vi alle uansett legning, følelser eller identitet tilbøyning utsatt for hat, mobbing og diskriminering. Er det så viktig at de må bevisstgjøre sin grunnlegende biologiske evne til å elske via parader, postere og eget flagg? Elsker vi ikke våre barn like mye om det er gutt eller jente? Hva gjør homofil kjærlighet verdt mer? Er det pga. potensialet for martyrdom og utdelingen av offerpoeng? Eller et behov for å tilhøre dagens pop kultur? Det er kanskje ikke bruk for pride i progressive land, vi vet dere finnes og rettigheter er på plass, men når de må flagge virker det mot sin hensikt. Krav om særbehandling, en parade av seksuelle fetisjer, en sak hijacked av feministisk agenda og avsporet av den liberale venstre siden fordi alt må være politisk polarisert. Hadde de marsjert denne paraden sin inn på Stortinget isteden for Norges frie gater, hadde de muligens skjønt at det er religion de må forandre og ikke samfunnet. De burde fire ned flagget sitt og pakke det ned med faklene sine, slagordene og den blå hårfargen. De burde dra og protestere og bevisstgjøre land som faktisk fengsler og avliver mennesker for å vise kjærlighet, få menneskerettigheter tilbake i fokus. Men Amnesty har jo ikke sitt eget flagg på nasjonens flaggstenger…

“nasjonen er ikke bare et ord brukt til å beskrive et land, men også dets folk, kultur og interesser. Men i dagens samfunn blir stolthet og nasjonalisme skilt ut fra patriotisme, bare for å bli skambelagt og anklaget for rasisme av folk som ikke ser forskjell på kultur og religion. Det er en ny ukultur på frammarsj og den finner krenkelser overalt den kaster skyggen sin. Den krever at historien skal skrives om og helst ikke lære bort at den verden vi lever i ikke er trygg. Språk tvinges inn i sensur og kontrolleres, for om du krenker noen med dine ord er du full av hat og avsky, du er ren ondskap som må bekjempes med paragrafer. Tradisjoner og logoer hvisket ut av bølger med krokodilletårer som ord i sanden, mens sannheten er at ingen klaget på de før nå. Ikke før nå har hykleriet vært så sterkt at de ønsker å fjerne selve representasjonen av det de anser som krenkende, stereotypisk og rasistisk. Alt skal polariseres, være en politisk kamp på liv og død, venstre forvridd Woke fanatikere like fascistiske som de langt høyre marsjerende brunskjortene.
Begge flakser de skade skutt rundt i ring som en stygg andunge. Men dette er ikke et eventyr, andungen er ingen svane som får vokse opp, det er en hakkekylling, et offer for misplassert rettferdighet manifestert fra bitterhet, sakte hakkes ned av nebbet sosial “justice” weekend krigere som såvidt har vunnet krigen mot kvisene og antagelig bare har levd lenge nok til å stemme i ruinene av demokratiet en gang. De har fått frihet til å velge men ingen av gullstjernene de fikk automatisk for å stå opp en dag er delt ut for å ta ansvar, skolesystemet skal inkludere og belønne framfor utdanne og skape allsidige samfunnsborgere. Diplomet for å delta betyr mer en artium, Magnus opus redusert til siste Twitter post med flest likes. Og verdens grusomhet har ingen plass, uansett hvor stort “safe space” vi syr puter under arma på den mest priviligerte generasjonen noensinne, så fucking priviligert at det største problemet i verden er hvor priviligert vi er og alt vi har oppnådd må vi skammes over. Og hvem bryr seg om de stjålne drømmene til en svensk priviligert pikebarn, når de ikke ser hva som har blitt ofret og lidd, prisen betalt i liv, blod, svette og tårer for at barna kan ligge trygge og varme i senga. Hva nasjonen de ble født i har bygget, eller hvilken nasjon som har åpnet sine grenser for de som rømmer fra sult, krig, eller forfølgelse. Folk som har med åpne armer og hjertet delt sitt land, ressurser og kultur, og i tillegg satt humanistiske hensyn framfor religioner i absolutt blindt håp om at de kan eksistere i den religions friheten fastsatt i en grunnlov. En grunnlov som er hjørnesteinen i nasjonen, et fundament representert av flagget folk engang følte stolthet av når de så det blafret i vinden. Men nå er flagget forskjellen på oss og dem, grensen i sanden, venn eller fiende. Vi synger nasjonal sangen med hånden på et knust hjerte, for ikke kan vi lengre si nordmann, ikke kjønnsnøytralt nok. Friheten til å elske gitt under flagg og lov er ikke bra nok, eget flagg for å skille ut de som bare ville være som alle andre. Offermentalitet flagges lovlig på suverenitetens bekostning. Dovre har ikke falt, men nasjonen Norge står for fall. Snart gjenkjent kun i navn, mens kultur og særegenhet viskes ut. Historien glemt. Lovene brutt og overstyrt. Bedrifter og land solgt ut og snart må kongen selv levere inn den norske krona fra hodet sitt for internasjonal valuta. Nissen har forlatt låven og dratt med seg trollet fra under brua for rulle ut den røde løperen ned stortingstrappa for EU sin inntreden. Mens Danmark lar onkel Sam ligge i buskene deres for å spionere på oss gjør Erna ikke noe. Nasjonen kan ikke lengre være frøet fanget i sporet under fascist støvelen. Vi må bli som eika, fast med dype røtter og harde nøtter å knekke, bøyd kun av vinden. Nasjonalromantikken trenger en rennesanse, vi må beholde vår ære for alt vi har kjært. Vi har fortært mer en vi har ernært og må nå dyrke egne interesser og mat for å leve på noe annet enn knærne. Vi må ikke glemme at det er dette vi kaller hjemme. Fra dypet av Ekofisk til Galdhøpiggen og skjærgården i sør til polarsirkelen i nord kan du med hånden på hjertet, uten tvil nå si: Alt For Norge?