I hjertet av nasjonen vår ligger Oslo og hjertet av demokratiet vårt, hjertet til makten og friheten våres. Men disse hjertene puster tungt for tiden og må slå hardere enn noensinne. De må slå modig som en løve, selve symbolet i riksvåpenet vårt. Og foran Stortinget på Løvebakken står to av disse. Men de står ikke lengre stolte, de står ikke lengre i styrke, de står i skyggen.
Men, ja vi elsker dette landet som det juver frem. Men dersom vi ikke handler står vi snart ved stupet og titter ned i juvet og når man stirrer ned i det stirrer det tilbake og hvordan kan vi da tilgi oss selv? Vi må snu ryggen til stupet og dagens politikk som vil ha oss over kanten. Vi må ta opp kampen, få opp tempen og hvile stemmen.
Alle mann til årene så ikke båten Norge går under. Vi kan ikke lengre leve i skyggen av historien, vi må skrive den!
Det er kun Norge som burde over sin skjebne råde. Vi må bestemme over skog, fjell, havet og jorden vi bor på, planter våre poteter i og gresset kuene tygger på.